I NFRs stafettpinne kan du bli kjent våre medlemmer, på oppfordring fra Jorunn Myklebust Syversen møter vi Itonje Søimer Guttormsen.
Hva holder du på med nå?
For øyeblikket er jeg som så mange i karantene. Jeg skulle egentlig vært i klippeexil i Bergmanns hjem på Fårø, men måtte vende hjem etter 5 dager på grunn av korona. Etter 11 dager isolert på en låve i Østfold er jeg nå tilbake i Møllergata hvor jeg glaner på folk som trener eller drikker i narkoparken gjennom vindu for å få en føling av levende liv. Alt man skal oppleve!
Jeg er i sluttfasen med filmen Burning Man (ny tittel kommer), som jeg har klippet og filmet parallelt siden 2017. Jeg klipper vekselvis alene, med Geir Ørnholdt og Michal Leszczylowski. Opptakene har skjedd i 5 bolker, og ettersom hvilket miljø vi portretterer og ikke minst finansiering, har vi vært alt fra 3 til 20 i crewet. Filmen følger en kjempende performancekunstner som gjennomgår en radikaliseringsprosess, og det er Birgitte Larsen som tolker hovedkarakteren Gritt, et arbeid hun har gjort med imponerende innlevelse, stamina og kunstnerisk integritet. Hun møter mange på sin veg, især i kulturlivet, men også et asylmottak, et treningssenter, en familie i provinsen og ikke minst skogen. De fleste spiller med utgangspunkt i den rollen de innehar i offentligheten, men det er tydelig fiksjon.
Prosessen har vært en salig blanding av spennende og krevende, men mest av alt dypt meningsfull og godt å få bryna seg såpass! Det har vært organisk å bevege seg fra de ulike fasene med vekselvis mange og få, og imellom kreativt kaos og monastisk kontemplasjon. Jeg tror nokså blindt på kraften i bevegelse, og forsøker å generere dette inn alle mine prosesser ved å reise til arbeidsklostre eller andre byer når jeg skriver og klipper. Overgangene gir ny giv og klart blikk, noe vi jo er avhengig av i dette lange og tidvis selsomme arbeidet. Denne arbeidsmetoden får sine utfordringer nå skal sies.
Fra å ha produsert selv, samarbeider jeg nå med produsent Maria Ekerhovd og Merfilm. Maria har fra første stund vært nysgjerrig og tillitsfull til min utforskende arbeidsmetode og besitter en forbilledlig ro samtidig som hun peker på målet, og det spisser prosjektet.
Hva var din siste store filmopplevelse?
Siste film jeg så var Woody Allens «Another Woman», som jeg så på Bergmanns skurrete VHS. Det er på ingen måte hans beste film, og mange av replikkene hører man igjen i andre filmer hvor de sitter bedre. Samtidig var det noe dypt rørende over prosjektet hvor en hardtarbeidende, anerkjent forfatter på 50 får livet sitt i fleisen igjennom mennesker hun møter i drømme eller smuglytter til rundt om. Omverden blir et speil på en mulig lesning av henne selv, og hun ser en forstenet og tidvis fryktet kvinne. Den satt en støkk i meg, og ble – som kunst kan – et pirk på skulderen her en går rundt om i verden, besatt av arbeidet! Ellers må Lyset fra sjokoladefabrikken nevnes, som jo var aldeles lysende. Begge filmene sier noe genuint om det å være menneske.
Hva er din største kunstopplevelse?
Det er så mange! Jeg får veldig lett katarsis, om vi kan tåle et sånt begrep her. Men mest banebrytende var kanskje når jeg sent i tenårene kom over Laurie Andersson via en kassett mamma hadde liggende, og oppdaget hvordan hun var både musiker og kunstner på sin helt egen måte, måten hun brukte humor på og det elleville ved henne. Alle som dyrker det ville og frie er mine ledestjerner, jeg forer meg på de for å holde det gående. Nå kommer jeg på siste store kunstopplevelse; Lars Vaular på Sentrum scene i november! Jeg utbrøt spontant til enn venn at det var som å se et menneske fylt av guddommelig lys, ja han ble rett og slett en slags kanal der han sto i T-skjorta si omringet av unge mennesker som kunne alle låtene hans. Og det er kanskje snarere resultatet av intenst arbeide og risikovilje enn guds bestråling, men hva vet vel vi.
Og apropos ånd; Hilma af Klint på Henie Onstad for et par år siden var vilt, alt med henne er vilt, hvordan hun går i dialog med det spirituelle. Også møtte jeg Margit Sandemo i fjor rett før hun døde, sammen med to kollegaer for et mulig prosjekt; det var en kunstopplevelse i seg.
Hvilken regissør anbefaler du andre å oppdage?
Guy Maddin!
Hvem har betydd mest for deg profesjonelt?
Birgitte Larsen. Da vi møttes på et pledd i Sofienbergparken i 2009 ble kursen staket ut. Det vil si, hun spilte i midtfilmen min på filmskolen og, men det var først der og da at vi skjønte at vi skulle bli viktige i hverandres liv, og det har vi vært, i tykt og tynt. Jeg kunne ikke funnet en bedre fortolker av den type brysomme kvinnemenneske jeg har vært interessert i å utforske til nå, og hun er totalt medskapende, både som samtalepartner, manusleser, og som medskrivende/regisserende i sin utforskning av scenarioene i møte med de andre rollene. (Jeg slettet nettopp en paragraf med godt og vel 50 stykker til, inkludert min livsmestringsguide Shoukat fra Tøyen Fitness og kaffe, men dette er jo ingen takketale heller)
Hvilket medlem går pinnen til?
Guro Brusgaard
Comentários