Frederick Howard er redd for å ta etterhåndsstøtten opp til ny vurdering, og mener den fungerer perfekt. Men vi i Norske filmregissører mener det er på tide å debattere ordningen, og stiller spørsmålet: Bør ikke etterhåndsstøtten også stimulere filmskapere og produsenter til å ta andre valg og lage andre type filmer?
Vi bør styrke etterhåndsstøtten, ikke svekke den, skriver Frederick P. N. Howard i Storm Films, i et innlegg her på Rushprint.no. Han skriver at den fungerer optimalt, men gjør den det? Vi i Norske Filmregissører synes det er på tide at NFI inviterer til diskusjon om etterhåndsstøtten og at bransjen formidler sine erfaringer.
Det er bra at Howard gjør rede for hvordan ordningen fungerer og for hvem, og det er liten tvil om at det har vært viktig å ha et insentiv som belønner de som lykkes å nå publikum. Men selv om ordningen fungerer som en suksess, ifølge Howard, bør man likevel evaluere og diskutere den. Enhver institusjon bør jevnlig evaluere sine ordninger når de har fungert en stund og innrette dem i henhold til nye målsettinger. Kanskje fungerer etterhåndsstøtten spesifikt for noen type filmer og selskaper, men ikke for alle? Her finnes det flere perspektiver å ta med inn i diskusjonen. Akkurat nå gjennomfører Menon Economics en evaluering av NFIs støtteordninger på bestilling fra Kulturdepartementet, derfor mener vi det er et godt tidspunkt å ta denne diskusjonen.
Lars Løge og Elin Erichsen i NFI skriver på Rushprint.no: … etterhåndsstøtten tok i fjor 134 millioner kroner. I år ser den ut til å bli langt større. Hver konsulent har per 2019 ca. 30 millioner hver til utvikling og produksjon av spillefilm. Er ikke denne skjeve fordelingen god nok grunn til å diskutere etterhåndsstøtten? I sitt innlegg skriver Løge og Erichsen videre: …det som er igjen av tilskudd i forhåndsstøtte til spillefilmer, inkludert til nye talenter, begrenses i takt med etterhåndsstøttens vekst. Dette gjør konkurransen om å igangsette og realisere prosjekter med kunstnerisk ambisjon, bredde og diversitet, nyskapende prosjekter og prosjekter med høyere kunstnerisk og økonomisk risiko, svært tøff.
Vi mener at dette er svært viktige signaler som vi som bransje må tørre å snakke om.
Etterhåndsstøtten er et politisk instrument for å øke antallet produksjoner og oppmuntre til finansieringsaktivitet utenfor de offentlige støtteordningene. Tidligere hadde vi en billettstøtteordning. Daværende filmkonsulent Thomas Robsahm redegjorde allerede i 2013 her på Rushprint for noen interessante problemstillinger rundt måten etterhåndsstøtten har blitt innrettet på. Men har vi hatt noen reell evaluering?
Barnefilmen har et insentiv som utløser dobbelt etterhåndsstøtte, derfor blir det produsert en mengde barnefilmer. Målet var at dette grepet skulle stimulere til at barnefilmen fant investorer og kunne bli bærekraftig. Det har fungert og er en suksess, men vi må tørre å spørre om det av den grunn nå lages mye barnefilm på grunn av tryggheten i den doble etterhåndsstøtten? Bør etterhåndsstøtten nå i stedet stimulerer filmskapere og produsenter til å ta andre valg og lage andre type filmer? Hva med for eksempel dobbelt etterhåndsstøtte til filmer som i større grad lages med tanke på mangfold og inkludering?
Vi oppfordrer til tre hovedfokus ved en evaluering av etterhåndsstøtten:
Hva går ordningen på bekostning av, og hva er konsekvensene av at det er en enorm skjev fordeling mellom midler (f.eks i etterhåndsstøtten og i konsulentstøtten)?Hvordan bidrar etterhåndsstøtten til mangfold? I tiltaksplanen til NFI for 2019-2023 står det om mangfold som prioriteringskriterium: Mangfald skal vere ein integrert del av tilskotsforvaltninga i NFI og vi innfører mangfald som prioriteringskriterium i alle ordningane våre. Dette tyder at det blir gjort ei vurdering av prosjektets/tiltakets relevans og korleis det speglar befolkninga – og at dette blir tillagt vekt i søknadsbehandlinga. Unntak: automatiske tidningar som insentivordninga og etterhandstilskot.
Det må stilles samme krav til midlene som deles ut i etterhåndsstøtten og markedsordningen, som i konsulentordningen. Hvis vi mener at NFI aktivt skal gå inn for å bidra til kjønnsbalanse foran og bak kamera og bevisst bidra til representasjon av minoriteter, så må det gjelde alle støtteordningene, og man må tette smutthullene som gjør at man kan omgå intensjonen med disse retningslinjene.
Blir inntektene fra etterhåndsstøtten reinvestert i nye filmer? I så fall: hva slags filmer? Etterhåndsstøtten var historisk sett ment som et insentiv til å reinvestere i nye prosjekter. Bidrar inntektene fra etterhåndsstøtten til at produsenter igangsetter utvikling av nye originale og kunstnerisk ambisiøse prosjekter som er initiert av regissører og/eller manusforfattere?
Det finnes få ordninger som ivaretar utviklingsperioden for filmskapere uten et inngått samarbeid med en produsent. Regissører kan ikke søke Norsk Filminstitutt som selvstendig kunstnere (bortsett fra 6 VIP-stipend i året og manusstøtte). Utviklings- og produksjonsstøtte fra NFI går alltid via et produksjonsselskap, og på den måten blir produsenten en slags portvokter for mange regissører og deres prosjekter. Derfor er produsentenes potensielle reinvestering i nye, originale prosjekter avgjørende å få kartlagt.
Publikumsperspektivet
Det står også i NFIs tiltaksplan at: Norsk filmkultur må vere i stand til å omstille og fornye seg etter som samfunnet vi er ein del av endrar seg. Det betyr at vår oppfatning av kvalitet og kulturell verdi kontinuerleg må vere gjenstand for evaluering og fornying. Kjønnsbalanse og brei representasjon er overordna viktig i eit demokrati- og ytringsperspektiv. Dette gjeld heile verdikjeda, frå kven som skapar historiene, kven dei handlar om og kven som ser dei. Slik blir brei representasjon også ein avgjerande faktor for utviklinga av norsk film som næring.
Howard peker i sitt innlegg på at den nye direktøren i NFI, Kjersti Mo, i sitt første intervju, har uttalt at vi må tenke på publikum og forholdet mellom hva vi lager og hva det norske folk vil ha. Men hva betyr det “å tenke på publikum”? Finnes det bare en måte å tenke publikum på? Publikum kan like å se den 12. mann og se en dokumentar om pelsdyrnæringen. Kan “å tenke på publikum” også bety at man kan i større grad styrer etterhåndsstøtte til et mangfold av filmer med ulik målsetting rundt publikumstall? Film er et av de viktigste kulturuttrykkene vi har og publikum må ikke undervurderes til å omtales som en konstant masse, eller tro at de kun liker én type film. Vi må gi dem variert innhold som snakker til ulike målgrupper og segmenter i samfunnet, både de filmene som trekker et stort publikum, men også filmer som kan kommunisere med et mer spesifikt publikum, slik at mange lag i samfunnet opplever relevans og representasjon.
Vi mener at etterhåndsstøtten må innrettes slik at den bidrar til å oppnå NFIs tiltaksplan i større grad og samtidig også gavner mindre kommersielle prosjekter. Vi oppfordrer derfor flere aktører til å delta i en debatt om etterhåndsstøtten slik at alle stemmer blir hørt og flere perspektiver på ordningen belyses. Å arbeide for en rettferdig og inkluderende filmpolitikk betyr at vi må ta debatten.
Styret i Norske Filmregissører: Marianne Kleven, Ole Giæver, Ellen Ugelstad, Eirik Svensson, Yngvild Sve Flikke, Leiv Igor Devold, Line Hatland og Emilie Blichfeldt
Comments