I NFRs stafettpinne kan du bli kjent våre medlemmer, på oppfordring fra Ole Gjæver møter vi Jorunn Myklebust Syversen.
Hva holder du på med nå?
Lanseringen av Disco ble intens, så avsluttet året med skikkelig god hvile, bevegelse og frisk luft. Det var lurt! Er såvidt i gang med å søke om finansiering og skrive manus til min neste spillefilm. Den heter «Patience» og handler om en person som står i en livskrise, og blir feildiagnostisert i psykiatrien. Den skal skildre møtet med systemet og konsekvensene for hovedkarakteren og familien. Parallelt skal jeg forsøke å utvikle en humor TV serie inspirert av alternativbransjen.
Hva var din siste store filmopplevelse?
”Florida Project” av Sean Baker og ”Min Pappa Toni Erdmann” av Maren Ade så jeg begge tre ganger etter hverandre, de var så bra. Nylige filmer jeg virkelig ble inspirert av
var ”Barn”, ”Lyset fra sjokoladefabrikken” og ”The Lighthouse”. Å se 22. Juli serien på NRK var sterkt. Det å sette lys på hvordan vi rammes som samfunn og enkeltmennesker, mer enn hendelsen, gjør den essensiell i en kollektiv bearbeiding. Serien bidrar til gi større forståelse for ettervirkningene det har gitt de som ble direkte berørt.
Rett før jul var jeg så heldig å få se materialet til Itonje Søimer Guttormsens ”Burning Man”, og fikk oppleve hva film kan være på sitt beste. Jeg er veldig glad i film som snakker om samtiden vår, og samtidig skildrer menneskelig erfaring og relasjoner presist. Filmer som evner å berøre emosjonelt og eksistensielt, gjerne med humoristisk overskudd. Gleder meg stort til å se den ferdig.
Hva er din største kunstopplevelse?
Vanessa Baird på Kunstnernes Hus er en av mine desidert største kunstopplevelser. Jeg har ekstra sans for malere som Mark Rothko, Barnett Newman og Ad Reinhart. Fever Ray konsertene i Oslo, i 2010 og 2018 var høydepunkt. Og for meg er film på sitt beste et utrolig viktig og mangefasettert kunstuttrykk i samtiden vår. ”Man tänker sitt” av Fredrik Wenzel og Henrik Hellström fikk fikk meg til å ville lage spillefilm, og var en sterk inspirasjon til ”Hoggeren”. Det samme var ”Paradis: Håp” av Ulrich Seidl, ”L’ill Quin Quin” av Bruno Dumont og ”Heli” av Amat Escalante.
Hvilken regissør anbefaler du andre å oppdage?
Jeg så ”Verdict” av Raymund Ribay Gitierrez i Toronto. Utrolig sterk fiksjonsfilm om en ung kvinne og mor i Manila som forsøker å stå opp mot sin voldelige og alkoholiserte ektemann. Hun anmelder og vi får et skremmende innblikk i de sosiale forholdene de lever i, rettssystemet og hvordan kvinner og barns rettigheter er ikke eksisterende.
Hvem har betydd mest for deg profesjonelt?
Samarbeidet med Maria Ekerhovd har vært svært viktig for meg kunstnerisk. Hun pusher meg alltid til å bli bedre og har gitt meg forståelse for de ulike rollene, omfanget, og premissene for spillefilmproduksjon. Det har også betydd mye for meg at hun sammen med Øistein Refseth gjør distribusjonen selv. De gir filmene et godt liv, i tråd med filmes kjerne. Det har også vært fantastisk å jobbe med fotograf Marius Matzow Guldbransen. Jeg er så glad for at han ble løftet frem og fikk Sven Nykvist Cinematographer Award i Gøteborg, han er virkelig en av de aller beste. Han evner å møte skuespillerne og meg med åpenhet og tillitt. Fotoet hans er stringent, men likevel taktilt og empatisk på et vis, magisk rett og slett.
Også veldig takknemlig for årene jeg jobbet med Marte Vold som fotograf. Hun er utrolig dyktig, og lærte meg mye om det å se muligheter i begrensingene, og hva det er mulig å få til med lite budsjett, tid og team. Og ikke minst; alle de fantastisk dyktige skuespillerne jeg har hatt muligheten til å jobbe med, det har vært utrolig givende og inspirerende.
Hvilket medlem går pinnen til?
Itonje Søimer Guttormsen!